Meninger

Planlegging – status

Litt av greia med prosjektet vårt er jo at vi ønsker å kommunisere erfaringene våre til de som måtte bry seg. Forutsigbart nok går det litt så som så – vi publiserer nesten ingenting og har egentlig ganske dårlig oversikt over hva det er vi lærer, om noe i det hele tatt. Her trenger vi en løsning – enten en strategi, eller å skrote målet om å kommunisere. Akkurat nå heller vi (heldigvis) mest i retning av det første alternativet.

Uansett – planlegging. Den siste tiden har gått med til nettopp dette, og til å omsider og endelig sette ut i praksis teorien vi har tilegnet oss ved hjelp av bøkene til hovedsakelig Allan Savory og Joel Salatin, men også andre. Rent økonomisk og strategisk ligger Jacob Lund Fiskers bok Early Retirement Extreme som en bauta til grunn for vår tankemåte, beslutningstagning og egentlig hele livsstil.

Nok om det – hvis noen vil vite mer om litteraturen, er det bare å gi et pip. Grunnen til at vi ikke vet hva slags erfaringer det er vi gjør oss, er fordi vi er totalt ferske med denne metodikken, samt at vi ikke har noen å lære det av – altså er det prøv og feil, learn by doing og bruk og kast alt i ett.

Det jeg imidlertid vet helt sikkert, er at inntrykket mitt så langt av Holistic Management (Allan Savorys livssverk, og tittelen på hans lærebok), er meget, meget godt. Jeg vurderte en meget til der, men to får holde. Det er jævelig bra. Grunnen til det er like mangfoldig som metoden – en metode for forvaltning, styring og beslutningstagning. Det er viktig å understreke at Holistic Management i seg selv ikke har noe med beiting å gjøre – dette er rammeverket som hva enn det er man driver med styres ved hjelp av. Beitingen forvaltes gjennom undertemaet Holistic Planned Grazing.

Alt dette er ikke superoversiktlig til å begynne med, men sånn er nå det, man finner ut av det. Meningen med Holistic Management ligger i navnet – innseelsen at hva enn man prøver å forvalte består av mange deler, og at disse alle avhenger av hverandre (wow!), og mindre åpenbart – at de kan tolkes på forskjellige måter, eller med forskjellige briller på om du vil. Disse brillene er i all enkelhet sosiale, økonomiske og økologiske.

Altså må alt man tar for seg vurderes i disse perspektivene – tilfredsstiller det man skal gjøre kravene man har i det forskjellige kategoriene? Allerede begynner det å bli småkomplisert, og når man legger til alle lagene som finnes i de forskjellige kategoriene begynner man virkelig å kose seg.

Uansett, det vi har forsøkt å planlegge i det siste er nettopp den kommende sesongens beitebruk. Teorien sier at vi ved hjelp av Holistic Planned Grazing, skal man oppnå en hel del fordelaktige effekter, enkelt forklart ved å spille på lag med naturen. Dette kommer jeg tilbake til mer i dybden etterhvert. Fordelene er (etter sigende) at vi slipper kunstig gjødsling, får et mer rikholdig fôr, lengre beitesesong og lang færre traktortimer, som følge av dette og av at langt mer av gjødselet plasseres ut på jordet av dyrene selv.

Dette skal vi benytte sesongen 2017 til å prøve ut i praksis, skaffe data og ellers eksperimentere med sideprosjekter. Økonomisk skal vi hente inntektene våre utenfra enn så lenge, men takket være lavt gjeldstrykk, kontrollert forbruk og ellers en hel del opparbeidede gjør-det-selv-ferdigheter, har vi et behov på 300 000 nettokroner i året slik vår situasjonen ser ut per i dag. Disse kronene får man ved en årslønn på ca 450 000 kroner brutto, altså en alminnelig godt betalt jobb, eller to alminnelige lavtlønnede deltidsjobber. Det er viktig å huske at oppgitt årslønn selvfølgelig ikke er reell årslønn!

Noe sier meg at denne artikkelen kunne vært mer oversiktlig, men dette kommuniserer egentlig godt hvordan det står til med prosjektet vårt om dagen – det finnes en rød tråd, men hvor har jeg lagt den?

Advertisements

Om det å skaffe seg et produsentnummer

Det er mye moro med å starte gård, spesielt når det kommer til papirarbeid, ref. foregående innlegg. En av tingene som ble nevnt forrige gang var at for å kunne ha dyr, må man ha produsentnummer, og det viser seg at det nummeret jeg har mottatt på SMS fra Produsentregisteret ikke er et produsentnummer i det hele tatt, på tross av at jeg fikk det tildelt etter å ha søkt om å få produsentnummer etter å ha fulgt deres egen prosedyre for nettopp dette. Alt dette lærte jeg i dag på telefon til Produsentregisteret, etter at både Mattilsynet og det kommunale landbrukskontoret stilte seg uforstående til produsentnummeret mitt, eller rettere sagt, det jeg trodde var produsentnummeret mitt.

Vips er det som jeg trodde hadde funket best, blitt til det som helt klart har funket dårligst, hittil i papirarbeidsirkuset.

Jeg lurer på om noe av grunnen til at dette tydeligvis er helt fjernt for de fleste, inklusive de som visstnok styrer ordningen, er at det ikke opprettes vanvittig mange landbruksforetak på daglig basis i Norge?

Papirarbeid og sauer

Planen vår er å gå til anskaffelse av en hel del sauer i vinter – 15 stykker for å være presis. Dvs. 15 hunndyr og en vær, så 16 stykker. Væren har vi forsåvidt kjøpt allerede, så på den måten blir det vel egentlig 15 igjen. Vel, uansett.

Man skulle kanskje tro at man bare skaffer seg noen dyr og setter i gang med produksjon av både det ene og det andre, men så enkelt er det altså ikke. Så etter en vennlig påminnelse fra vår gode venn som per dags dato oppbevarer disse sauene for oss, har jeg i dag lekt meg litt med papirarbeidet som skal til for å starte en gård (som man planlegger å tjene penger på).

Så hva skal egentlig til? Vel, først må man ha et enkeltpersonsforetak. Du trodde kanskje det het enkeltmannsforetak, men det ville vært alt for sjåvinistisk. Som et lite apropos er også det gamle begrepet bondinne gått av moten, og brukes så godt som aldri lenger, selvsagt til fordel for det kjønnsnøytrale og vanlige ordet “bonde”.

Uansett, dette foretaket må være et landbruksforetak. Nøyaktig hvordan man oppnår dette råder det fortsatt noe mystikk rundt, men jeg har sendt en samordnet registermelding til Brønnøysundregisteret, via Altinn selvsagt, der jeg har endret bransje- eller virksomhetsbeskrivelsen, eller hva det nå var. Jeg tror dette er nok, men vi får se hva som skjer.

Deretter har jeg benyttet meg av Mattilsynets skjematjeneste, som jeg tror heter MATS, selv om jeg også tror at det er betegnelsen for Mattilsynets tilsynstjeneste. Kanskje det dreier seg om samme tjeneste? Hvem vet. Innfløkt er det i hvert fall. Jeg fikk inntrykk av at jeg sendte inn skjemaet via Altinn, selv om grensesnittet var et annet enn det alminnelige Altinnbildet. Skjemaet heter i hvert fall Nytt dyrehold, og er sendt inn.

Så, skal man ha dyr, eller i hvert fall småfe da, som vi skal ha, sau altså, så må man ha øremerker. I dag sier regelverket at de må ha et alminnelig øremerke, og et elektronisk øremerke – det siste presumtivt til når de skal teleporteres til slakteriet. Før var det valgfritt med elektronisk merke, man kunne evt. ha to vanlige. Disse kjøper man f.eks. fra OS ID (sic), som er de vår gode venn som p.t. eier sauene benytter i dag. Det finnes sikkert andre alternativer, men jeg kjenner at jeg ikke synes dette er spesielt viktig – altså hvem som leverer merkene.

Noen ville kanskje trodd at man bare kan kjøpe seg øremerker, nå som man har organisasjonsnummer, bransjekode og nytt dyrehold? Haha, hvor dum går det an å bli? Du må jo selvfølgelig ha et produsentnummer. Hva det skal være godt for er jeg jammen ikke sikker på, all den tid jeg allerede har personnummer og organisasjonsnummer, og til og med telefonnummer. Uansett, da går man kanskje inn på Produsentregisteret sine sider og skaffer seg det?

Neida, så enkelt er det ikke – dette nummeret oppnår man først ved at man begjærer seg et via en tjenesteleverandør. Heldigvis har jeg allerede benyttet en del tid på OS ID sine sider, og kommer meg tilbake dit. Omsider ble også dette nummeret rekvirert, og dette må jo være dagens gladmelding, da det ikke gikk en time en gang før mitt helt egne produsentnummer tikket inn på SMS. Flinke roboter!

Så det er dagens innsats hva angår papirene man må ha på plass for å bli sauerøkter. En genuin tanke som slo meg mens jeg holdt på med øremerkene var at vi får jaggu skaffe oss bier før det blir nytt regelverk der også, jeg tør ikke tenke på hva slags merkeordning som kan bli innført på den fronten. Om det sier mest om meg eller byråkratiet er jeg usikker på.

Uansett, at dette er alt som skal til for å sette i gang med dyreholdet stiller jeg meg tvilende til. Et gammelt ordtak sier jo som kjent at “Når du tror du er ferdig med papirarbeid, så er det alltid litt til.” En ting jeg vet helt sikkert er at det å flytte på sauer, dreier seg om så mye mer enn bare det å ta noen sauer fra et sted til et annet. Dette er imidlertid en del av regelverket som fremstår som forholdsvis fornuftig, siden det tar utgangspunkt i smittebegrensning og -forebygging. Det er uansett dette med flytting som er neste punkt på listen.

Så sånn ser dette ut inntil videre. Det kommer mer ang. bofasilitetene til våre nye innbyggere etterhvert.

 

Da skjer det noe omsider

img_0962Det som jeg tenkte skulle bli et slags livsstilsmagasin kalt Småbrukeren, har nå blitt rebrandet til Gressbonden i Vestbygda. Postene jeg skrev til den forhenværende ligger fortsatt ute i historikken på denne bloggen.

Vi skal jo bli bønder, og da gir det mest mening å bruke tiden vår på å utvikle drifta vår. Ved våre tidligere landbruksprosjekter, på Veigård og på Austmarka, har vi også delt det vi har drevet med på nett, og fått god respons på det. Vi ser på det som en naturlig del av livsprosjektet vårt å gjøre våre erfaringer og kunnskaper tilgjengelige for de det måtte interessere.

I kveld er en litt kul kveld, for nå har vi akkurat ferdigstilt vårt første Holistic Goal – helhetsmål eller livsvisjon eller kall det hva du vil. Vi har begge lest ferdig Allan Savory sitt læreverk Holisitc Management, som tar for seg et rammeverk for beslutninger rettet inn mot regenerativt landbruk. I korte trekk går det på å formulere en helhetlig visjon for livet, beskrive hva man skal gjøre for å oppnå dette og deretter benytte denne informasjonen til å “teste” sine beslutninger. “Gjør denne tingen at jeg oppnår målet mitt, eller er det bare noe jeg gjør for å få tiden til å gå?”

Selve fundamentet for å implementere denne metodikken er helhetsmålet – målet som beskriver hvem man har lyst å være, hvorfor, og hvordan man skal oppnå dette. Dette er ikke en engangsforeteelse – det er meningen at dette målet skal være fleksibelt og kunne endres over tid, riktignok med måte.

Dokumentet kan leses som pdf under litteraturfanen vår, eller ved å følge denne linken.

Å velge seg noe å spise

Å kjøpe mat er litt av en øvelse. Det er en jungel av valg: etikk og moral, miljøet, ens egen helse og ikke minst andres helse, arbeiderne som har laget maten, hvor nå enn de er, og så videre. Det er ikke rart man fort blir apatisk og går for en diett basert på Non Stop og frossenpizza.

Maten kommer fra naturen, som regel ved hjelp av en bonde. Noen jakter og sanker litt på si, men det er vel ikke mange som kjører den linja for hele sitt husholdningsbehov. Så, når maten er oppe av jorda eller ferdig utvokst, skjer i all hovedsak en av to ting: Noen kjøper den og spiser den, eller noen kjøper den, foredler den, for så å selge den til noen som deretter spiser den.

Det er veldig vanlig å gå i matbutikker. Det er også veldig vanlig at når man går i en matbutikk, så er den matbutikken en del av NorgesGruppen, Reitangrupppen eller Coop Norge. Det vanligste er NorgesGruppen, et monster av en familiebedrift, som lever av å gi forbrukeren middels, kjedelig mat, og ellers av å gjøre Johannsonfamilien enda mer søkkrik.

I slike matbutikker er vareutvalget totalt uoversiktlig. Såkalt økologiske varer står ved siden av andre varer som er fulle av syntetiske tilsetninger. Det er ikke noe system på hvilke matvarer som inneholder sukker eller ikke – hadde du laget varen selv, hadde du aldri hatt sukker i, men sånn tenker ikke industrien. Begynner du å lese på pakkene er ikke veien lang til lukket avdeling. Poenget med slike butikker, som sagt, er ikke “å selge mat”, men “å gjøre eierne mer velstående”.

I alternative matbutikker, der mat er hovedfokuset, får man ofte hjelp av folk som har peiling på mat. Dette er opplevelsen man husker fra reiser i Sør-Europa – slaktere med yrkesstolthet, som rett som det er kommer med en aldri så liten vinanbefaling attpåtil. I norsk landbruksdebatt blir dette ofte fremstilt som snobberi, men det er ikke snobbete å ønske seg mat av høy kvalitet hver dag. Det er det nærmeste du kommer meningen med livet.

Et siste alternativ, som er Småbrukerens desiderte favoritt, er å handle direkte fra bonden. Dette er ikke ment til forkleinelse for spesialistforhandlerne – i Utopia finnes kun bøndene og disse spesialistene. Uansett – hos bonden får du se dyrene med egne øyne, kanskje trekke opp en gulrot og kan dessuten utøve hele Mattilsynets rolle på egenhånd – du kan undersøke, stille spørsmål og granske. Det sier seg selv at en bonde som ikke tillater besøk på gården, fort faller gjennom etter denne vurderingsmetoden.

Som radikalt landbruksblad ønsker Småbrukeren seg tilbake til disse røttene, der folk handler mat av andre folk. Kunnskap om maten og tilhørende kultur bringer maten inn i sentrum av livene våre, der den hører hjemme. Det gode måltidet tilberedt med og for venner, med familien i hverdagen, kan ikke bli til uten gode råvarer. Og disse får man bare hvis man vet hvor de kommer fra, og aller helst har hilst på personen som er ansvarlig. Det er åpenbart at en forhandler som er til å stole på, er på en solid andreplass i så måte.

Småbrukeren ser ikke ned på folk som handler på Kiwi, og gjør det stadig vekk selv også. Hvordan kan man dømme noen for å være del av et system som er så velintegrert at å velge det bort kan virke umulig, selv for radikale sjeler? Det vi snakker om her, er en prosess, der man sakte men sikkert må søke den kunnskapen man trenger for å ta sine egne valg.

Hva er det du egentlig ønsker deg av maten din? 

Finner du ut det, kan du etterhvert undersøke mulighetene du har i Norge. Heldigvis er alternative former for distribusjon på vei inn i full fart, og jo mer penger du bruker på disse, jo mindre får Johannson og Reitan og jo kortere tid er det før de alternative systemene er på plass.

For Småbrukeren er det viktig at maten er mest mulig økologisk i begrepets sanne forstand – at den kommer fra et økosystem i balanse. Dersom man skal spise sau, er det viktig at sauen har spist lokale ressurser – altså gress. Har den fått kraftfôr, er det en verden av forskjell på korn dyrket på egen eller nærliggende gård, og soya fra regnskogen. Dyret skal ha hatt et flott liv, der dyret skal ha fått være seg selv hele livet. Slaktingen skal være gjort av tilfredse mennesker som slakter noen få dyr av gangen, og metoden skal være kjapp og effektiv.

I butikken synes Småbrukeren det er viktig å kjøpe først og fremst basismatvarer. Pasta, ris, couscous og lignende. Frukt og grønt. Siden man får et såkalt økologisk alternativ, velger Småbrukeren som regel dette, for sprøytemidlenes skyld. I butikken blir man dog som sagt fort grepet av eksistensiell angst, og å ta fullverdige, gode valg i en norsk matbutikk er så godt som umulig. Det største problemet i så måte er ikke miljøfiendtligheten til produktet, men at det ikke finnes data for å vurdere dem opp mot hverandre.

Man skulle for eksempel tro at noe så erkenorsk som kål i sesongen ville være det desidert mest miljøvennlige. Men hvem vet hvordan det står til i kålåkeren? Brukes det mye gift? Ligger jorden bar og eroderer mellom hver innhøsting? Brukes det mye diesel?

Den åpenbare midlertidige løsningen på dette problemet er å flytte ut på landet, skaffe seg noe jord og diverse relevant litteratur og begynne å lage maten selv. I Norge er vi i tillegg velsignet med fiskeressurser fra en annen verden, både i ferskvann og saltvann. Går du på jakt kan du skaffe mye rart å spise på den måten. Mulighetene er mange.

Den permanente løsningen, som før eller senere vil gjøre seg gjeldende alt ettersom hvor mye etablissementet stiller seg i veien, er et variert landbruk basert på små driftsenheter over hele landet. Bøndene må være selve kunnskapsbærerne, og skape den nye matkulturen i Norge. Ved hjelp av dedikerte forhandlere må de selge maten og opplevelsen av kjøpe god mat til forbrukeren. Forbrukeren må stille krav – til seg selv, til bøndene og til mellomleddene.

Politikerne, de må            …de driter vi i.

 

Alt landbruk er økologisk

Landbruk dreier seg om å benytte naturen for å skaffe mat til mennesker. Fremfor å løpe etter mammuter og plukke tyttebær, driver vi heller jorda i nærheten av der vi bor.

Selve beviset for at mennesket er en del av naturen, på tross av smarttelefoner, fancy klær og evnen til abstraksjon, er nettopp mat. Som en biologisk organisme, i vårt tilfelle i dyreriket, må vi tilegne oss mat ved å spise andre organismer – først og fremst planter og andre dyr, men også sopp for den som liker det. Kantareller er jo suverene saker.

Ved å spise andre organismer, tar vi energien fra disse og gjør den til vår egen. Opphavet til denne energien er sola – sollys skinner på jorden og blir fanget opp av organismer med evnen til fotosyntese: planter. Så spiser vi plantene, eller et dyr som selv har spist planter. Sånn er det, stort sett.

For å forstå den naturlige verden, er det biologi som er faget. Biologi forsøker å forklare hvordan ting som “lever” – organismer – fungerer. Et utspring fra biologien, er studien av hvordan disse organismene påvirker hverandre, samhandler og -eksisterer:

Økologi.

For mange er betydningen av dette ordet noe helt annet enn den jeg beskriver her. I Norge er vi dobbelt uheldige, siden ordet er det samme for faget og når matindustrien skal markedsføre produktene sine. På engelsk slipper de dette, da ecology er faget, og organic brukes om maten. Uten forkunnskaper om hva økologi egentlig er, blir det altså lett å misforstå.

Som tittelen på dette innlegget sier, så er alt landbruk nødvendigvis økologisk. Landbruket er, som alt annet, underlagt naturlovene, og matproduksjon skjer per i dag ved å utnytte naturen. Bruk av kunstgjødsel eller kraftfôr skjer på økologiens premisser – hvis ikke hadde det vært like mulig som å slippe en tennisball, bare for å se den fare til værs.

Som det dermed er demonstrert, dreier ikke debatten seg om hvorvidt vi skal ha industrielt/konvensjonelt landbruk eller økologisk landbruk. Isteden diskuterer man forskjellige landbruksmetoder, og hvor elegante de skal være.

Industrilandbruket er spanskrøret, mens økologiske metoder er individuell oppfølging og bruk av pedagogiske teorier.

Når “økologisk” brukes om mat, er det en merkelapp som gir et inntrykk av at matvaren er mer miljøvennlig enn alternativene. Eksempler som en økologisk mango fra Mellom-Amerika, viser hvordan dette ikke er et godt verktøy for å forstå matvarens faktiske konsekvens for miljøet.

Man trenger kriterier for slike merkelapper, og det lar seg vanskelig gjøre å dekke absolutt alt med slike kriterier – spesielt med en såpass krevende merkelapp som økologisk. Hadde merkelappen vært mer som nøkkelhullet – et merke som skal forstås i forhold til alternativene, ikke som absolutt størrelse, hadde det kanskje vært mer nyttig? Uansett er det (dessverre) sånn at den eneste man kan stole på er seg selv, og ens evne til å utruste seg med kunnskap og utføre vurderinger.

Økologi er ikke et tullebegrep, slik industrilandbrukets nyttige idioter elsker å gi inntrykk av. Grunnen til at såkalt økologisk landbruk gir mindre avlinger, mer arbeid og dårligere alt mulig annet er ikke fordi det er noe i veien med økologien, det er noe i veien med metoden. Når konvensjonelle aktører, med sin grunnleggende teknologiske og kjemiske tankegang skal drive med økologisk landbruk, er det som å sette en psykolog til å behandle tannverk – de grunnleggende kjensgjerningene, den faglige tilnærmingen og håndverket er helt forskjellig, selv om de for Hvermansen kanskje tilsynelatende er mye det samme.

Denne effekten kan du forresten demonstrere for deg selv når som helst. Ta en prat med en konvensjonell bonde, og spør om mikroorganismene i jorda, karbonkretsløp og effekten av dette på grovfôrkvaliteten. Eller omvendt – spør en økologisk bonde om kraftfôrrasjoner, priser på kunstgjødsel og spaltegulv vs. strekkmetall. Det er akkurat som om de ikke snakker samme språk. Et prakteksempel kan forøvrig sees i NRKs Brennpunktepisode Framtidsbonden.

Poenget Småbrukeren forsøker å målbære er at ting ikke alltid er som de ser ut. Landbruksdebatten er like sympatisk som et vepsebol, og det bare for å utføre noe så enkelt som å produsere mat og selge den til sin neste. Økologisk er et begrep med dypere røtter enn frukt- og grøntdisken til Johannson. Mat er ikke alltid mat – det kan like gjerne være et produkt designet for å gjøre noen rike, fremfor å gjøre deg sunn.

Og til sist: landbruk er landbruk, men alt er ikke like elegant.

 

Kilder/relevant litteratur:
Økologi på norsk Wikipedia
The Guardian – Human impact has pushed Earth into the Anthropocene, scientists say
Dr.dk – Økologisk landbruk kan mætte alle verdens munde
Proceedings of the Royal Society B – Diversification practices reduce organic to conventional yield gap
Huffington Post – Agroecology and the Disappearing Yield Gap
Nature – Organic plants in the twenty-first century (betalingsartikkel)

 

 

Personlighetsforstyrret landbruk

Småbrukeren har flere ganger tatt til orde for at landbruket i Norge mildt sagt er uoversiktlig. Det er så jævelig mye rart, enkelt og greit.

Det viktigste for Småbrukeren er at fremtidens landbruk i Norge skal være miljøvennlig, at det skal produseres mat av ypperste kvalitet og at landbruket skal være økonomisk bærekraftig. I det siste ligger det at det skal sysselsettes folk i solide stillinger, alt fra fast arbeid på ett sted til diverse strøjobber. En av de helt sentrale tingene som må på plass for å få til dette, er rekruttering til landbruket.

Men Småbrukeren, dette er jo akkurat det Goggen, Listhaug, Sponis, Brekk, Høyre, Venstre, Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet de Grønne, Kristelig Folkeparti, Rødt, Bygdefolk For og Mot Rovdyr, Bondelaget, Småbrukarlaget, Nortura, Norgesgruppen, Reitangruppen, Norsk Landbrukssamvirke, byfolk, bygdefolk, turister, Nationen, Bondebladet, Norsk Landbruk og enda noen til mener?

Joda, men la oss glemme denne gjengen et øyeblikk.

Rekruttering er et enkelt tema. For å rekruttere folk til en hvilken som helst næring, kreves det at folk vet hva næringen består av. Det folk vet i dag, er at landbruk innebærer gjeld som hvis brukt annerledes ville landet en nice kåk nord for Slemdal T-banestasjon. De vet også at arbeidet er et blodslit, at man lukter vondt etter en lang dag i fjøset og at man får slitasjeskader før man blir 47.

Og så er det ingen unge som vil bli bønder?

De vet også at man får jobbe med dyr, får være i aktivitet og får gjøre noe meningsfylt ved å produsere mat. Dette kan dog ikke sees uavhengig av det foregående. Landbruket har et enormt imageproblem, og så godt som ingen av de nevnte aktørene gjør noe med dette.

Hvis du tenker at du gjerne skulle startet gård, men ikke orker alle de kjipe delene ved det, se noen videoer med Joel Salatin på Youtube, eller enda bedre – les noen av bøkene hans. Bli inspirert, hent din egen kunnskap.

Utviklingen i norsk landbruk går mot større og “mer effektive” bruk, med mer innsatsfaktorer for å produsere mat av i beste fall middels kvalitet. For å oppnå dette må bøndene være villige til å ta opp masse gjeld, jobbe for en relativt lav lønn og være på vakt 24/7. Dersom man har utdanning, forstår jeg at man vurderer andre deler av arbeidsmarkedet også.

For noen dager siden viste NRK en Brennpunktdokumentar om landbruket, og det var en aktør oppe i det hele som utmerket seg med sin totale uvitenhet om alt som har med landbruk å gjøre. Jeg merker at tastaturet gløder i det jeg skriver dette. Var det industribonden kanskje, som Småbrukeren er uenig med om stort sett alt, som er målet for denne indignasjonen?

Nei. Bonden fra Nes virker som en sympatisk fyr, som gjør jobben sin med et smil, og hvis han får det til å funke er det fine greier. Meningsmangfold er i det hele tatt fine greier.

Landbruksministeren derimot, er en klovn. At karrierepolitikere ikke vet hva de snakker om, er gammelt nytt for Småbrukeren, og jeg skal ikke bruke mye energi på akkurat det. Det som er viktig er å merke seg at ministre fra Frp, selv om de riktignok er ekstra ignorante, ikke er mye verre enn andre. Utviklingen de viderefører, og kanskje akselererer, er ikke noe Frp har funnet på.

Politikken som føres er i direkte konflikt med seg selv på alle områder. Vi skal bli mer selvforsynte og dessuten bruke mer norske arealer, med soya fra Brasil. Vi skal både ha rovdyr og ikke ha rovdyr. Vi skal sikre rekruttering til landbruket, og samtidig ha enorme gårder som krever tilsvarende gjeld.

Det henger ikke på greip.

Jeg vet utmerket godt at det er fånyttes, men herregud som jeg skulle ønske jeg kunne bli bønnhørt for en gangs skyld! Kjære landbruksminister, vær så snill å stoppe. Bare stopp, la være å prate piss, ikke åpne kjeften før du har i det minste googlet det du skal prate om?

Over til løsningen. Skal norske forbrukere ha god mat av høy kvalitet, kan vi ikke bruke myndighetene, matbutikkene eller konvensjonelt landbruk.

Forbrukere – ønsker dere god mat? Da må dere ta ansvar selv!

Bor du i Oslo, som er byen Småbrukeren kjenner best, er du heldig. Her er det mange muligheter for å skaffe solid norsk mat, ofte til en god pris. Mange spesialistforretninger med høykompetente, sympatiske mennesker: Maschmanns MatmarkedMølleren Sylvia og den kommende Ekte Vare, og sikkert flere. Sjekk dem ut, bruk internett til å finne andre nærmere deg, dra dit og bruk masse penger der.

Når du trekker kortet, er det som å stemme på valgdagen. Trekker du det i terminalen på Kiwi, og høster kanskje en rolig liten Trumfbonus som i fremtiden kan gi deg et servise til fire med et artig motiv, er det en stemme på Johannsonfamilien og at de skal bli enda rikere. Det er en stemme på industrigiganter som ikke bryr seg om deg, og ikke vil bli kjent med deg. Det er en stemme på politikken som vil gjøre alt dette verre og verre, bare tiden går.

Gir du noen av dine surt opptjente til en uavhengig aktør, som joda, kanskje snakker litt mye om biodynamikk og eteriske oljer, så vet du hvor pengene går – du står jo og prater med dem. Selv om du ikke bryr deg så mye om månens faser, vet du at intensjonene er gode. Du har kanskje hørt at det er en del utfordringer med økologisk landbruk også – så bruk da pengene her, slik at man får utviklet disse metodene videre.

Det er ikke riktig at man kan utøve forbrukerpress ved å få den lokale Kiwikjøpmannen til å ta inn høykvalitetsmat fra produsenter med integritet. Selv om akkurat kjøpmannen nok er en hyggelig person, og butikken er den du handler i, er disse også dessverre del av det større, ødeleggende systemet. Skal vi ha endring, må vi lage et nytt system.

Lær deg å kjenne dine lokale bønder, og gi dem noe å jobbe mot. Kjøp deg en ny fryser på 200-300 liter, og snakk med bonden. “Jeg vil gjerne ha 3-4 sauer, hva skal du ha for dem?” “Kunne du produsert noen andre ting, dersom det var etterspørsel? Jeg har noen venner som er interesserte, vi kunne kanskje gått sammen?” Gi tilbakemelding, vær støttende og oppmuntrende, men viktigst – bruk pengene dine her.

Mener Småbrukeren at man vil klare å endre hele det norske matsystemet på denne måten? Svaret er at det aner jeg ikke. Alt jeg vet er at for å nå disse målene, som alle snakker om hele tiden, er dette blant de mer troverdige metodene for å nå dem.

Den faktiske fremtiden for norsk landbruk

I går hadde vi gleden av å se NRKs Brennpunkt med tittelen Fremtidsbonden. Et ålreit lite program, som forhåpentligvis har hatt effekt på de deler av befolkningen som tar maten for gitt og ellers ikke tenker videre på det.

For Småbrukeren var programmet om ikke annet en solid påminnelse på hvordan norsk landbruk er mest som kjellerboden til en familie på fire. Totalt uoversiktlig, full av skrot, hvorav det meste utdatert.

Det siste året har inneholdt noen nyttige pekepinner for den norske befolkning. Oljesektoren har begynt å si takk for seg, og selv om analytikere kanskje har rett når de sier “Joda, det finnes ingen indikasjoner på at dette vil snu, men snart snur det!”, så vil det til syvende og sist være over.

Norge har i sin etterkrigshistorie hatt to store drivere i økonomien sin: petroleumsindustrien og offentlig sektor. Dette har ledet til den norske psykosen, først og fremst båret frem av Arbeiderpartiet, om at det er verdiskapning å ansette noen i en offentlig stilling. Men hva er egentlig forskjellen rent samfunnsøkonomisk på en offentlig ansatt og en trygdet?

Det er ikke dermed sagt at offentlige stillinger aldri skaper noe av verdi, men man skaper ikke verdi ut av ingenting i det offentlige. Pengene som utbetales i lønn til en offentlig ansatt og som deretter forbrukes i økonomien, er hentet inn over skatteseddelen eller fra naturressurser. Staten har ingen penger selv.

Så hva har skjedd egentlig? Norge blir ofte beskrevet som ruset på olje, og det kunne ikke vært mer sant. I denne altomfattende tåken har vi mistet kontakt med helt grunnleggende verdier – ekte verdier, som mennesker kan skape – som kunst og kultur, mat og drikke, det sosiale liv og selvfølgelig, naturen. På veien blomstrer den nyrikes hovmod, fremmedfiendtlighet og en totalt manglende evne til å sette ting i sammenheng.

Karrierejaget har ufattelige etiske konsekvenser. En person her i Norge føler seg kanskje vellykket, blir sett opp til og har en flott familie de er glade i. Bare synd at velstanden er mulig kun fordi selskapet personen jobber for, bruker arbeidere uten rettigheter i en fjern kultur.

Tilbake til kjellerboden. Mange kan nok identifisere seg med Småbrukerens ønske om å bare rive ut alt sammen og starte på nytt. Hva skal jeg med den der gamle typen skistøvler, en LP-spiller som jeg snart skal få satt i stand og en hel del bøker på tysk etter en eks egentlig? I seg selv muligens minneverdige artefakter, men skal denne landbrukets bod brukes til noe matnyttig, må historien vike og vi må tenke helt nytt. Helt nytt.

I fremtiden vil ikke Norge ha oljerikdommen som skal til for å kunne ansette hvem som helst offentlig etter eget ønske. I beste fall finner vi ut av dette, og klarer å tilpasse oss lavere lønninger, og kanskje og forhåpentligvis også et lavere prisnivå. Vi kan møte utfordringene med at det i fremtiden helt garantert ikke vil være nok arbeid til alle, og i hvert fall ikke norske divaer som ikke liker å sitte i kassa, med innovative løsninger. Borgerlønn, radikale kutt i offentlige utgifter og en helt ny innvandringspolitikk. Helt ny.

Landbruket er en annen hjørnestein i dette fremtids-Norge. Mange synes det er viktig å påpeke hvor ufattelig få prosent av Norge som er landbruksjord og hvor ille det står til. Småbrukeren synes ikke historien er interessant på dette feltet, men heller hvordan fremtiden har potensiale til å bli.

I dag står vi ved et vendepunkt – vi er for tiden del av det øyeblikket i fremtidig historie hvor konvensjonelt landbruk omsider blir avkledd. Mange har visst at industrilandbruket har vært ødelagt hele tiden, men nå begynner selv dem mest innbitte skeptikerne å få et problem med å “ikke tro på økologisk”. For alt landbruk er egentlig økologisk.

Økologi er som evolusjon, en grunntanke for dagens biologiske forståelse av verden. Biologi er læren om det som lever på jorden, evolusjon læren om hvordan det har blitt sånn og økologi læren om hvordan disse levende organismene interagerer.

Å latterliggjøre økologi er like intelligent som å latterliggjøre evolusjon eller relativitetsteorien.

Fremtidens landbruk vil ta et skritt videre fra dagens teknologiske forståelse av naturen, og inkorporere den biologiske forståelsen. Det er ikke lenger mulig å late som at faktisk økologisk landbruk eksisterer – det popper opp nye eksempler hvor enn man snur seg.

Dette landbruket har potensiale til å sysselsette folk i ekte verdiskapning, befolke landet og bruke våre stedegne ressurser. I Norge lages så godt som ingen høykvalitetsmat i forhold til naturressursene vi har. Er landet befolket og god mat tilgjengelig, sier det seg selv at turistene vil strømme til. Spesielt om økonomien har fått seg en knekk og dollarne rekker litt lenger enn før.

Ved å legge om til et landbruk som er basert 100% på lokale ressurser, skaper man norske penger som forblir i Norge. Dette er den type vekst som er positiv – vekst i lokalsamfunn, vekst i matkvalitet og vekst i turistnæring.

Dette landbruket får vi ikke til ved hjelp av myndighetene, bondeorganisasjonene, matbutikkene(!) eller noen som helst av de tradisjonelle aktørene i bransjen. Det er bare du og jeg som kan gjøre dette, helt på egenhånd. La meg forklare hvorfor og hvordan.

I dag tror vi at maten i Norge er billig og dyr. Billig, fordi vi bruker lite av vårt totale budsjett på mat, og dyr, fordi Trygve Hegnar (av alle!) ikke forstår økonomi og sammenligner prisnivået med andre land uten hensyn til kjøpekraft.

I rent husholdningsøkonomiske termer er maten vår billig – du får som regel rikelig med kalorier i butikken til en god pris. Shopper du smart blir det bedre. Og lærer du deg å lage mat som en husmor fra 1800-tallet, blir det så billig at du fort skjønner at man kan bruke litt ekstra på gode råvarer.

Gode råvarer kan man få på en av tre måter: lage dem selv, kjenne noen, reise til et annet land.

Det er viktig å huske på at den dårlige maten hos Norgesgruppen i realiteten er betalt for to ganger. En gang i kassa, og en gang på skatteseddelen. Begge deler har resultert i at Johannson-familien er søkkrik, at bonden har skyhøy gjeld og at forbrukeren må spise dritt.

Det er på tide å velge en helt annen måte å tenke mat på. Kjøp direkte fra bonden, støtt opp om nisjebutikker og la det gå sport i å ikke legge penger i lomma på Johannson, Reitan og gjengen. Drit i myndighetenes politiske føringer, begynn med landbruk, finn gode løsninger og markedsfør direkte.

Bruk internett. Alt sammen står der – hvorfor politikken i Norge er helt på jordet, hva slags alternative former for landbruk som eksisterer, hvordan tjene penger, håndbøker for å redusere avhengigheten sin av forbruker- og karrieresamfunnet og så videre. Ta råd og generelle sannheter fra folk som allerede er i gamet med enorme mengder salt, stol på din egen kunnskap og sett i gang å eksperimentere.

Hva har du mest lyst til? Å pensjonere deg fra en mellomlederstilling om ørten år, bare for å finne ut at hytta ligger lenger unna veien enn det den gjorde for 30 år siden? Eller å skape noe nytt, en verdi, for deg selv, dine nærmeste og dine fremtidige venner, akkurat nå?

Skulle ikke Norge bare reddet verden?

Hadde ikke det vært kult, om Norge bare hadde reddet verden lissom? Altså, dette med antibiotikabruk i husdyrhold er jo en het potet, med hele denne greia med at alle mulige slags infeksjoner som i dag blir sett på som bagateller plutselig kan bli dødelige igjen. Litt snålt hvordan dette ikke ser ut til å engasjere folk noe særlig – man kunne jo komme i skade for å tro at dette er ganske viktig.

I norsk landbruksdebatt blir det stadig vekk terpet på at Norge er verdensener på antibiotikabruk. Her bruker vi nesten ikke noe antibiotika, og når vi bruker det er det målrettet, gjennomtenkt og begrenset. Dette er alle tre ingredienser i en ansvarlig bruk av antibiotika, og hadde alle gjort som oss hadde ting mye mulig sett en god del bedre ut.

Dessverre gjør ikke alle som oss – veldig mange steder i verden, og da ofte i land som er noe større enn Norge, sånn som USA og Kina, bruker man gjerne antibiotika preventivt. Det vil si at dyr får antibiotika i maten sin, enkelt og greit, uavhengig av om de er syke eller ikke. Grunnen til at man gjør dette, er at de industrialiserte systemene for matproduksjon i disse landene gjør at dette er en lettvint løsning: antibiotika er ikke spesielt dyrt, og det funker jo fett, så why not lizm.

Ja, altså, grunnen til at dette ikke er lurt er fordi bakteriene etterhvert blir resistente mot de forskjellige typene antibiotika. I korte trekk fungerer det slik at de fleste bakteriene dør, mens de som av evolusjonære årsaker er resistente naturlig nok overlever. Og så blir det bare flere og flere av dem. Dette har skjedd med noen antibiotikum allerede, altså at virkestoffet har mistet sin funksjon overfor en gitt bakterie – MRSA er et slikt eksempel.

Da begynner vi å bruke noe annet enn meticillin og lignende antibiotikum, og alt er såre vel. Gjør vi det på samme måte som før, stemmer ikke dette riktignok – da sier det seg selv at det går samme veien med det nye antibiotikumet. Helt til vi en dag har en bakterie som ikke bryr seg mer om antibiotika enn du gjør når det klør litt på underarmen.

Inn med Norge, som kan redde hele verden! Det vil si – vi kan alle redde verden, men siden Småbrukeren er norsk, er det Norge som er rette mottaker for denne oppfordringen.

Den styrende klasse i norsk landbruk burde skjønne at suksesshistorien i norsk antibiotikabruk uansett er midlertidig. Får man multiresistente bakterier i andre land, kommer de tidsnok hit, selv om de kanskje kommer hit litt senere. Vi har de samme medikamentene som ellers i verden. Så joda, norsk praksis kan kanskje utsette problemene noe, men blir det problemer med multiresistens i verden, kommer de hit. Det sier seg selv.

Derfor trenger vi en omlegging fra landbruksmetoder som stuer dyr sammen, og som før eller senere vil ønske å gi antibiotika generelt i fôret. Heller enn å avle på volumproduksjon og ferdig med saken, kunne man avlet på motstandsdyktighet mot sykdom. I tillegg kunne man holdt dyrene i et miljø med lavt smittepress – utendørs – ikke i bygninger der hele tiden er eksponert for hverandres avføring, et perfekt miljø for trening av bakterier.

Men kunne ikke Norge bare lære andre land om hvordan de skal drive landbruk med begrenset bruk av antibiotika? Nei. Grunnen til at dette ikke er mulig, er at Norge er på et tidlig stadium av den samme landbruksmetoden som har velsignet oss med denne antibiotikabruken. Det er like relevant å se på den lave bruken i Norge som et uttrykk for at vi ikke “har kommet lenger”, enn som noen spesiell suksesshistorie.

Når alt kommer til alt er jo landbruket i Norge i aller høyeste grad industrielt. Og det som eventuelt ikke er det, legges det opp til at skal bli det – fort.

Så hvis Norge skulle slå to fluer i en smekk, og ikke bare redde verden, men også sikre sin egen velferd for overskuelig fremtid, uavhengig av petroleumsressurser, så kunne Norge lagt om til et helt annet landbruk. Norge kunne blitt en internasjonal forsøksarena for agroøkologisk landbruk, og etablert seg som vitenskapelig høyborg for denne metoden.

Man trenger ikke være forståsegpåer for å vite at norsk petroleumsindustri er innlagt på akutten, og at Norge nå må finne på noe. At kunnskap sannsynligvis er eneste farbare vei er kanskje mindre åpenbart, men hva annet kan vi egentlig gjøre?

Kritikere av økologisk landbruk elsker å spørre hvem som skal dø når vi går over til denne produksjonsformen. Det fiffige med Småbrukerens forslag er at denne avveiningen kan utsettes ganske lenge, dersom disse eksperimentene legges til Norge. Med selv de mest pessimistiske estimater for økologisk produksjon, vil Norge med sitt enorme areal fortsatt kunne mette sin beskjedne befolkning og vel så det.

Det vakre med denne ideen er at det er en måte å ta i bruk hele landet, ved å skape reell verdiskapning, ikke ansette folk i offentlig sektor slik man har pleid å gjøre etter krigen. Tør man å tenke stort nok, vil ringvirkningene være store og positive for norsk økonomi inn mot fremtiden – å være en lederstjerne i det grønne skiftet er ikke akkurat bakstreversk.

Kommer dette til å skje? Neppe. I Norge er vi alt for opptatte med den store trusselen fra muslimer som skal bygge tak over Norge og lage verdens største moske, til å tenke på småting som at oljeinntektene ligger an til å forsvinne før heller enn senere, og at de allerede høye kostnadene til velferdssytemet som konsekvens ikke akkurat kommer til å bli mindre.

Og dette dreier seg jo om den generelle debatten i Norge, hvor landbruksdebatten er han snåle fyren i hjørnet som fortsatt ikke har funnet noen å prate med. Joda, dette går sikkert bra

 

Kilder/relevant litteratur:
Aftenposten – Ekspertgruppe varsler om skatt på 65 prosent
Nationen – Det er blitt stille i fjøset
UCSUSA – Organic Agriculture Is Key to Helping Feed the World Sustainably
Merete Furuberg – Ny kurs i jordbrukspolitikken

Vil du bli småbruker?

Har du lyst til å flytte ut på landet og glemme alt sammen? Ha noen husdyr og dyrke dine egne grønnsaker? Oftest blir det med drømmen, men Småbrukeren vil gjerne tilby noen praktiske råd til de som faktisk vil ta steget.

Først er det nok lurt å finne ut akkurat hvorfor det er man vil flytte ut på landet og kjøpe seg et småbruk. Det er viktig at det er en sammenheng mellom det man vil og det man skal til å gjøre, siden man kan risikere å ende opp med noe helt annet enn man håpet på. For eksempel; er du veldig glad i hunder, og tenker at på et småbruk kan du ha hunder, så er jo det forsåvidt riktig, men er det en god nok grunn i seg selv? Hadde det vært bedre å flytte til en landlig enebolig med plass til en hund eller to?

Når dette er sagt, er det ingenting som slår å snakke med noen som har gjort det allerede – helst noen som ligner litt på deg. Er du fra Oslo og skal flytte ut i skogen, finn noen andre som har flyttet fra en by og ut i skogen. Småbrukeren har veldig gode erfaringer med å ta kontakt med mer erfarne småbrukere for å høste av deres kunnskap.

Det leder direkte over til neste tema – nettopp kunnskap. Andres erfaringer med å flytte ut på landet anbefales altså varmt, men andres meninger om landbruk bør man omgås med ytterste forsiktighet. I det etablerte landbruksmiljøet, selv i forholdsvis alternative kretser, er det helt ekstremt sterke dogmer, og det er ofte en fulltidsjobb å forsøke å forstå hva folk egentlig mener med rådene sine. Småbrukeren har svært ofte erfart å få høre en ting fra en autoritet, for så å høre det stikk motsatte fra en annen – begge uten å være grunngitt. Sånt blir man fort grå i luggen av.

Så med andre ord – finn ut hva du egentlig vil, og søk deretter kunnskap. Les eklektisk og bredt, og hør gjerne på “de etablerte”, bare husk for all del å ta alt med en klype salt. Husk også at det som regel er en ganske stor avstand mellom tankesettet for å ha noen koselige dyr på tunet og å skulle tjene penger på bruket, selv om arbeidsinnsatsen ikke nødvendigvis er så forskjellig…

En av de mest etablerte generelle sannheter rundt landbruket er at det ikke går an å tjene penger på det. Enten er det ikke lønnsomhet med den dyretypen, eller så er du for liten, har for få traktorer eller bor på feil fjelltopp – noe er det uansett som tilsier at du aldri vil gå et øre i overskudd uansett hva du gjør. Dette er det viktig å ikke høre på – selv om det alminnelige systemet, med samvirker som Nortura og Tine, gir klare føringer for en eventuell drift, går det jo an å ikke være en del av dette systemet. Nortura gir en drøy femtilapp for storfeslakt, men selger du en mer høykvalitetsvariant direkte til forbruker kan du kanskje få ytterligere en hundrelapp – bare som eksempel.

Økonomien din spiller også en åpenbar rolle. Har du levd i mange år, hatt en godt betalt jobb og eier en mer eller mindre nedbetalt bolig, vil det antageligvis være en smal sak å få seg et supersmåbruk. Er du ung og har studielån og kanskje annen, dum gjeld, og ønsker å tjene penger på bruket, blir det kanskje et bruk med mer “sjarm”. Disse tingene sier seg selv, men Småbrukeren mener at det er viktig å huske hva målet er. Skal du leve av bruket, bør du uansett kutte ut mest mulig forbruk, og fokusere på gratis gleder isteden (de finnes!).

Hvis du egentlig kun er interessert i å ha et bruk med noen dyr for trivselens skyld, er det ingenting i veien med det, men da er det sannsynlig at du uansett vil jobbe noe ved siden av for å få inn til livets opphold. Dette blir i så fall mer som en enebolig med veldig romslig hage.

Småbrukeren lurer på om mange har denne formen for småbruk fordi de har latt seg lure av den vedtatte sannheten om at det ikke går an å tjene penger på å være liten og lur. Boken You Can Farm av Joel Salatin er et utmerket startpunkt for å skaffe inspirasjon til å gjøre noe med dette, dersom drømmen egentlig er å leve av bruket. Kreative løsninger, billige driftsmetoder og direkte markedsføring har potensiale til å kunne generere en ålreit inntekt, spesielt om man på sikt også klarer å diversifisere produksjonen.

Dette er Småbrukerens overfladiske råd til den som vurderer å bli småbruker. Etterhvert vil jeg gå i større detalj for å utdype enkelttemaer, og håper noen kan ha nytte av dette. Småbrukeren ønsker at mange, mange skal ha lyst til å ta spaden fatt og begynne med landbruk – i Norge er det uforskammet god plass og bare å begynne!