Meninger

Lødingen kommune

Vi er så heldige at vi etterhvert har bodd i litt forskjellig av hva kommune-Norge kan tilby. Vi har bodd i Oslo kommune og Bærum kommune, vi har bodd i Sør-Aurdal og Kongsvinger, og nå til slutt befinner vi oss i Lødingen kommune.

Det har vært litt av en reise, hvor det er interessant å legge merke til hvordan det synes å være et omvendt proporsjonalt forhold mellom vår opplevde livskvalitet og kvaliteten på kommunale tjenester der vi bor.

Da vi bodde i Oslo og Bærum, to kommuner som ikke overraskende fungerer helt greit (i kommunal sammenheng!), mistrivdes vi mest. Så flyttet vi et par timer ut av Oslo, og kom til Sør-Aurdal – en liten, men likevel forholdsvis veldrevet kommune i Valdres. Deretter Kongsvinger – en større, men ikke av den grunn mindre tafatt kommune omtrent like langt fra Oslo, men i en annen retning.

Deretter sto Lødingen for tur, en kommune som gjentatte ganger oppnår bunnotering på Forbrukerådets kommunetest, og som vi senest i dag kan lese i Bladet Vesterålen at stort sett ingenting er på stell. Dette er en betalingsartikkel, men kort oppsummert er det slik at en ekstern rapport finner at det er stort forbedringspotensiale i alle sektorer i kommunen, bortsett fra to områder hvor det er middels forbedringspotensiale.

Et ytterligere område hvor det er forbedringspotensiale er i å gjøre slike dokumenter tilgjengelige for offentligheten. I dag har jeg brukt et lite kvarter på å lete gjennom diverse møteinnkallinger til diverse utvalg, og ellers sett på naturlige steder på kommunens nettside for å finne denne rapporten – uten hell hittil.

Nå er jeg så heldig at jeg er samboer med en person som har femårig høyere utdanning med spesialisering innen organisasjon og ledelse. Hun har lest mer enn en hyllemeter om temaet, og kan hjelpe kommunen med et lite tips på veien mot en bedre fremtid.

Det handler om ledelse.

I tilfeller som tåler sammenligning – andre kommuner med ting på styr, sykefravær og store rekrutteringsvansker – hvor man så har klart å snu skuta, er det en ting som går igjen – god ledelse.

For å illustrere dette poenget. Det er ingen hemmelighet for kommunen at min samboer er bestykket med denne typen kompetanse. Flere personer helt i toppen i kommunens ledelse vet dette, og i tillegg vet de at det finnes vilje til å dele på denne kompetansen helt gratis.

Hva heter det når man har et gubbevelde som ikke liker unge damer med lang utdanning, som i tillegg har meninger?

Det heter dårlig ledelse.

Kursen for Lødingen kommunes fremtid skal på nytt stakes ut i valget om et år, og det blir spennende å se om befolkningen fortsatt har tillitt til de samme som både har bragt oss dit vi er, og som sørger for å holde oss der – Arbeiderpartiet eller Høyre.

Eller kanskje er det på tide at Lødingenfolket tør å se litt større på saken? Kanskje det er på tide med en helt ny kurs – en tredje vei – forankret midt mellom vokterne av tingenes tilstand?

Sjansen er tross alt liten for at det blir mye verre.

Advertisements

Bale grazing

Rundballebeiting bør det kanskje hete på norsk? I alle fall skal vi i år fortsette på en av våre (hittil få) suksesser i vår drift, nemlig bale grazing. Dette går i korte trekk ut på å plassere rundballer ut på marka i en stor arbeidsøkt, for så å unngå traktorbruk hele resten av vinteren.

Vi prøvde dette i fjor, riktignok i en litt bastardisert versjon der vi kjørte flere baller enn det vi trengte ut på marka hver gang vi kjørte baller. I den formen vi forsøker det i år gjør vi oss ferdige med kjøringen før fôringssesongen setter inn for fullt – altså blir det ganske mye kjøring over noen dager, fremfor en kjapp tur forholdsvis ofte gjennom vinteren.

Det vi fant ut i fjor var at så lenge vi hadde flere baller på marka enn det vi trengte – jeg tror på det meste hadde vi en 10-12 stykker klare, så kunne vi dele ut en og en ball ved hjelp av elektrisk gjerde og åpne ballen der den sto. Med en delbar fôrhekk var det lettvint å flytte denne fra ball til ball – som regel dreide det seg om maks fem meter den måtte flyttes (noen ganger en hel del mer).

Vi var bekymret for hvordan marka kom til å se ut i år, og valgte derfor i utgangspunktet den dårligste lappen hjemme hos oss selv. Denne er utrolig våt, og helt på grensen til å gå tilbake til å være myr hadde den fått velge selv. Her kan man se bekkeblom som vokser midt på marka…

Da tenkte vi at det ville være naturlig å begynne med å øke innholdet av biomasse i denne marka, for å på sikt bedre strukturen i jordsmonnet og dermed utløse mange hjelpende økosystemtjenester, slik som økt vekst, drenering, mikroliv osv. – ikke i noen spesiell rekkefølge, men i en stor sammenheng.

Marka kom naturlig nok sent i gang i veksten i år, men dette skyldes dessverre også andre feil som ble gjort ved årets start – som for tidlig beiteslipp på hjemmemarkene med overbeite som resultat. Likevel – selv om marka var dekket av mange tjukke “kaker” av rundballerester og gjødsel, sprang vekstene opp mellom disse og etterhvert gjennom disse. Marka er såpass våt at den neppe ville blitt høstet på annen måte enn beite uansett, og vårt inntrykk er at etter et par beiterunder hadde vi ikke hentet noe særlig mindre enn året før.

Det sier like mye om tilstanden på denne marka, som suksessen i forsøket vårt – hadde vi gjort det samme på en høyproduktiv mark hadde muligens denne blitt satt mer tilbake i produksjon som følge av disse rundballekakene. Når det er sagt mener jeg at det er rimelig å anta at en høyproduktiv, sunn mark ville ha mye lettere for å omsette den ekstra biomassen, så kanskje forskjellen ikke ville vært så stor. Vi har dessverre enn så lenge ikke noen kontrollmark av denne typen…

Fordelene vi har klart identifisere inkluderer:

  • Mindre slitasje på maskineri takket være færre kaldstarter
  • Mindre drivstofforbruk av samme årsak
  • Lettvinte dyrestell, som ikke trenger å ta nesten noe tid
  • Gjødsel ender opp der det uansett hører hjemme – på marka
  • Redusert behov for kjøring av gjødsel – mindre drivstoffbruk og mindre jordpakking
  • Restene av rundballene, det som ikke blir spist, blir til næring for jorda uten behov for transport
  • Passer godt inn med våre planer om billig infrastruktur og utegang – dyra har skjul i en rundbuehall i nærheten av ballene, og de vandrer fritt mellom disse
  • Tiden vi bruker til arbeid blir i større grad sammen med dyrene, på bakken, enn sett fra en traktorhytte – mindre bråk, eksos og stress

Ulempene vi har klart å identifisere:

  • Mye kjøring på marka i en kort periode – mer jordpakking
  • Tildels store markskader hvis vått (slik det var i år)
  • Måtte leie traktor for lettvint utplassering i år – noe ekstra kostnader
  • Rundballer er i seg selv noe vi helst skulle vært foruten, takket være plast, dyrt maskineri og markskader ifm. transport
  • Restene av rundballene blir liggende og gjør marka mindre brukbar påfølgende år – det er lenge å vente før fordelene av økt biomasse viser seg
  • Mulig spredning av såkalt ugress, fra frø i ballene.

Alt i alt synes det som om fordelene klart utveier ulempene. En ulempe jeg ikke har notert er at dette er tungvint – det er noe vi ofte får høre når vi diskuterer dette med kollegaer. Jeg tror dette dreier seg om perspektiv først og fremst – for oss virker det fint at dyrene får være ute, at vi får være ute og at vi slipper å kjøre mye traktor om vinteren.

Det er mulig det er en og annen kalori ekstra som blir forbrent i så måte, men ingen her på gården har vel egentlig vondt av det. Så oppsummert ser vi det vel egentlig som ganske mye mer lettvint for oss, enn alternativene, spesielt i lys av de økonomiske fordelene med å bruke under 30 000 kr på et kurant dyreskjul.

Når det er sagt, er det med dette som med alt annet her på gården – vi får se.

Kari Gåsvatn

Det er mange ting i denne verden jeg ikke skjønner, og en av dem er hvordan Kari Gåsvatn får så mye spalteplass i Nationen?

Nationen har jeg hatt i postkassa i flere perioder, men jeg må være ærlig på at jeg ikke akkurat savner den. For meg er dette nok en representant for status quo – rovdyr, store maskiner og industrilandbruk – bygdepolitikk som ikke akkurat hjelper mot sentralisering.

Midt oppi alt dette dukker spaltene til Gåsvatn opp, systemkritiske og visjonære, og jeg klarer ikke la være å tenke på at dette ville være som å gi Erling Folkvord tilsvarende plass i Dagens Næringsliv.

Så ja, dette forundrer meg like mye som det gleder meg å lese det hun skriver. Måtte det bli flere røster som hennes i vårt lille land.

Til sist en link til en av hennes siste artikler.

Verdens beste bil

20181102_162818

…er en Toyota Hiace.

To rundballeklyper/-løftere/kall det hva du vil får enkelt plass i en Hiace. Kunne sikkert puttet inn et par til, men vi trenger bare to – en foran og en bak.

Men hvorfor, kan man kanskje lure på, spesielt tatt i betraktning at vi nettopp har kjøpt vår egen rundballeklype?

Vel. Den klypen vi kjøpte passer ikke på traktoren vi leier, så greit er det, og det oppdaget jeg i dag tidlig. Heldigvis har vi gode venner, de samme vi leier traktor av, som selvfølgelig også har redskap.

Dette er et av mange sånne “det skulle jeg ha tenkt på”-øyeblikk, men sannheten er jo at man ikke tenkte på det og det er håpløst å tenke at man skulle ha tenkt på det, for det skulle man, men det får man ikke gjort noe med…

I alle fall, vi har en rundballeklype til salgs.

Hvordan måle boltsirkel på en traktor

Vi vil gjerne gjøre mest mulig selv. Det er billig, moro og interessant, selv om det av og til også kan være slitsomt, tregt og sinnsykt frustrerende.

Vi trenger også en hjulløsning til traktoren vår, da den ene felgen er såpass rustskadet at den må byttes ut. En ny felgring til dette hjulet koster 11 000 kr, og da jeg snakket med Felleskjøpet var det nesten så jeg spurte om det fulgte med en komplett traktor til felgen.

I alle fall, en person sendte meg målene på hjulene han hadde til salgs, og jeg måtte se om de passet. For å vite om et hjul passer, viser det seg at man både må vite om boltsirkelen, og størrelsen på hullet som er i midten av felgen.

Det jeg har lært, er at disse målene tar man på traktoren – ikke på hjulene. Gjør man det sistnevnte blir man forvirret, for disse hjulene er da vitterlig til samme type traktor, både merke og størrelse, og dessuten – hvordan kan alle målene være helt identiske bortsett fra avstanden mellom bolthullene, som er 5 millimeter for stor?

Grunnen er selvfølgelig at hullene i felgen er større enn de gjengede hullene i navet på traktoren. Da blir avstanden større, og man blir gal i et øyeblikk, før man så tenker klart igjen og har tilegnet seg litt ny kunnskap.

Fin dag.

Planlegging – status

Litt av greia med prosjektet vårt er jo at vi ønsker å kommunisere erfaringene våre til de som måtte bry seg. Forutsigbart nok går det litt så som så – vi publiserer nesten ingenting og har egentlig ganske dårlig oversikt over hva det er vi lærer, om noe i det hele tatt. Her trenger vi en løsning – enten en strategi, eller å skrote målet om å kommunisere. Akkurat nå heller vi (heldigvis) mest i retning av det første alternativet.

Uansett – planlegging. Den siste tiden har gått med til nettopp dette, og til å omsider og endelig sette ut i praksis teorien vi har tilegnet oss ved hjelp av bøkene til hovedsakelig Allan Savory og Joel Salatin, men også andre. Rent økonomisk og strategisk ligger Jacob Lund Fiskers bok Early Retirement Extreme som en bauta til grunn for vår tankemåte, beslutningstagning og egentlig hele livsstil.

Nok om det – hvis noen vil vite mer om litteraturen, er det bare å gi et pip. Grunnen til at vi ikke vet hva slags erfaringer det er vi gjør oss, er fordi vi er totalt ferske med denne metodikken, samt at vi ikke har noen å lære det av – altså er det prøv og feil, learn by doing og bruk og kast alt i ett.

Det jeg imidlertid vet helt sikkert, er at inntrykket mitt så langt av Holistic Management (Allan Savorys livssverk, og tittelen på hans lærebok), er meget, meget godt. Jeg vurderte en meget til der, men to får holde. Det er jævelig bra. Grunnen til det er like mangfoldig som metoden – en metode for forvaltning, styring og beslutningstagning. Det er viktig å understreke at Holistic Management i seg selv ikke har noe med beiting å gjøre – dette er rammeverket som hva enn det er man driver med styres ved hjelp av. Beitingen forvaltes gjennom undertemaet Holistic Planned Grazing.

Alt dette er ikke superoversiktlig til å begynne med, men sånn er nå det, man finner ut av det. Meningen med Holistic Management ligger i navnet – innseelsen at hva enn man prøver å forvalte består av mange deler, og at disse alle avhenger av hverandre (wow!), og mindre åpenbart – at de kan tolkes på forskjellige måter, eller med forskjellige briller på om du vil. Disse brillene er i all enkelhet sosiale, økonomiske og økologiske.

Altså må alt man tar for seg vurderes i disse perspektivene – tilfredsstiller det man skal gjøre kravene man har i det forskjellige kategoriene? Allerede begynner det å bli småkomplisert, og når man legger til alle lagene som finnes i de forskjellige kategoriene begynner man virkelig å kose seg.

Uansett, det vi har forsøkt å planlegge i det siste er nettopp den kommende sesongens beitebruk. Teorien sier at vi ved hjelp av Holistic Planned Grazing, skal man oppnå en hel del fordelaktige effekter, enkelt forklart ved å spille på lag med naturen. Dette kommer jeg tilbake til mer i dybden etterhvert. Fordelene er (etter sigende) at vi slipper kunstig gjødsling, får et mer rikholdig fôr, lengre beitesesong og lang færre traktortimer, som følge av dette og av at langt mer av gjødselet plasseres ut på jordet av dyrene selv.

Dette skal vi benytte sesongen 2017 til å prøve ut i praksis, skaffe data og ellers eksperimentere med sideprosjekter. Økonomisk skal vi hente inntektene våre utenfra enn så lenge, men takket være lavt gjeldstrykk, kontrollert forbruk og ellers en hel del opparbeidede gjør-det-selv-ferdigheter, har vi et behov på 300 000 nettokroner i året slik vår situasjonen ser ut per i dag. Disse kronene får man ved en årslønn på ca 450 000 kroner brutto, altså en alminnelig godt betalt jobb, eller to alminnelige lavtlønnede deltidsjobber. Det er viktig å huske at oppgitt årslønn selvfølgelig ikke er reell årslønn!

Noe sier meg at denne artikkelen kunne vært mer oversiktlig, men dette kommuniserer egentlig godt hvordan det står til med prosjektet vårt om dagen – det finnes en rød tråd, men hvor har jeg lagt den?

Om det å skaffe seg et produsentnummer

Det er mye moro med å starte gård, spesielt når det kommer til papirarbeid, ref. foregående innlegg. En av tingene som ble nevnt forrige gang var at for å kunne ha dyr, må man ha produsentnummer, og det viser seg at det nummeret jeg har mottatt på SMS fra Produsentregisteret ikke er et produsentnummer i det hele tatt, på tross av at jeg fikk det tildelt etter å ha søkt om å få produsentnummer etter å ha fulgt deres egen prosedyre for nettopp dette. Alt dette lærte jeg i dag på telefon til Produsentregisteret, etter at både Mattilsynet og det kommunale landbrukskontoret stilte seg uforstående til produsentnummeret mitt, eller rettere sagt, det jeg trodde var produsentnummeret mitt.

Vips er det som jeg trodde hadde funket best, blitt til det som helt klart har funket dårligst, hittil i papirarbeidsirkuset.

Jeg lurer på om noe av grunnen til at dette tydeligvis er helt fjernt for de fleste, inklusive de som visstnok styrer ordningen, er at det ikke opprettes vanvittig mange landbruksforetak på daglig basis i Norge?

Papirarbeid og sauer

Planen vår er å gå til anskaffelse av en hel del sauer i vinter – 15 stykker for å være presis. Dvs. 15 hunndyr og en vær, så 16 stykker. Væren har vi forsåvidt kjøpt allerede, så på den måten blir det vel egentlig 15 igjen. Vel, uansett.

Man skulle kanskje tro at man bare skaffer seg noen dyr og setter i gang med produksjon av både det ene og det andre, men så enkelt er det altså ikke. Så etter en vennlig påminnelse fra vår gode venn som per dags dato oppbevarer disse sauene for oss, har jeg i dag lekt meg litt med papirarbeidet som skal til for å starte en gård (som man planlegger å tjene penger på).

Så hva skal egentlig til? Vel, først må man ha et enkeltpersonsforetak. Du trodde kanskje det het enkeltmannsforetak, men det ville vært alt for sjåvinistisk. Som et lite apropos er også det gamle begrepet bondinne gått av moten, og brukes så godt som aldri lenger, selvsagt til fordel for det kjønnsnøytrale og vanlige ordet “bonde”.

Uansett, dette foretaket må være et landbruksforetak. Nøyaktig hvordan man oppnår dette råder det fortsatt noe mystikk rundt, men jeg har sendt en samordnet registermelding til Brønnøysundregisteret, via Altinn selvsagt, der jeg har endret bransje- eller virksomhetsbeskrivelsen, eller hva det nå var. Jeg tror dette er nok, men vi får se hva som skjer.

Deretter har jeg benyttet meg av Mattilsynets skjematjeneste, som jeg tror heter MATS, selv om jeg også tror at det er betegnelsen for Mattilsynets tilsynstjeneste. Kanskje det dreier seg om samme tjeneste? Hvem vet. Innfløkt er det i hvert fall. Jeg fikk inntrykk av at jeg sendte inn skjemaet via Altinn, selv om grensesnittet var et annet enn det alminnelige Altinnbildet. Skjemaet heter i hvert fall Nytt dyrehold, og er sendt inn.

Så, skal man ha dyr, eller i hvert fall småfe da, som vi skal ha, sau altså, så må man ha øremerker. I dag sier regelverket at de må ha et alminnelig øremerke, og et elektronisk øremerke – det siste presumtivt til når de skal teleporteres til slakteriet. Før var det valgfritt med elektronisk merke, man kunne evt. ha to vanlige. Disse kjøper man f.eks. fra OS ID (sic), som er de vår gode venn som p.t. eier sauene benytter i dag. Det finnes sikkert andre alternativer, men jeg kjenner at jeg ikke synes dette er spesielt viktig – altså hvem som leverer merkene.

Noen ville kanskje trodd at man bare kan kjøpe seg øremerker, nå som man har organisasjonsnummer, bransjekode og nytt dyrehold? Haha, hvor dum går det an å bli? Du må jo selvfølgelig ha et produsentnummer. Hva det skal være godt for er jeg jammen ikke sikker på, all den tid jeg allerede har personnummer og organisasjonsnummer, og til og med telefonnummer. Uansett, da går man kanskje inn på Produsentregisteret sine sider og skaffer seg det?

Neida, så enkelt er det ikke – dette nummeret oppnår man først ved at man begjærer seg et via en tjenesteleverandør. Heldigvis har jeg allerede benyttet en del tid på OS ID sine sider, og kommer meg tilbake dit. Omsider ble også dette nummeret rekvirert, og dette må jo være dagens gladmelding, da det ikke gikk en time en gang før mitt helt egne produsentnummer tikket inn på SMS. Flinke roboter!

Så det er dagens innsats hva angår papirene man må ha på plass for å bli sauerøkter. En genuin tanke som slo meg mens jeg holdt på med øremerkene var at vi får jaggu skaffe oss bier før det blir nytt regelverk der også, jeg tør ikke tenke på hva slags merkeordning som kan bli innført på den fronten. Om det sier mest om meg eller byråkratiet er jeg usikker på.

Uansett, at dette er alt som skal til for å sette i gang med dyreholdet stiller jeg meg tvilende til. Et gammelt ordtak sier jo som kjent at “Når du tror du er ferdig med papirarbeid, så er det alltid litt til.” En ting jeg vet helt sikkert er at det å flytte på sauer, dreier seg om så mye mer enn bare det å ta noen sauer fra et sted til et annet. Dette er imidlertid en del av regelverket som fremstår som forholdsvis fornuftig, siden det tar utgangspunkt i smittebegrensning og -forebygging. Det er uansett dette med flytting som er neste punkt på listen.

Så sånn ser dette ut inntil videre. Det kommer mer ang. bofasilitetene til våre nye innbyggere etterhvert.

 

Da skjer det noe omsider

img_0962Det som jeg tenkte skulle bli et slags livsstilsmagasin kalt Småbrukeren, har nå blitt rebrandet til Gressbonden i Vestbygda. Postene jeg skrev til den forhenværende ligger fortsatt ute i historikken på denne bloggen.

Vi skal jo bli bønder, og da gir det mest mening å bruke tiden vår på å utvikle drifta vår. Ved våre tidligere landbruksprosjekter, på Veigård og på Austmarka, har vi også delt det vi har drevet med på nett, og fått god respons på det. Vi ser på det som en naturlig del av livsprosjektet vårt å gjøre våre erfaringer og kunnskaper tilgjengelige for de det måtte interessere.

I kveld er en litt kul kveld, for nå har vi akkurat ferdigstilt vårt første Holistic Goal – helhetsmål eller livsvisjon eller kall det hva du vil. Vi har begge lest ferdig Allan Savory sitt læreverk Holisitc Management, som tar for seg et rammeverk for beslutninger rettet inn mot regenerativt landbruk. I korte trekk går det på å formulere en helhetlig visjon for livet, beskrive hva man skal gjøre for å oppnå dette og deretter benytte denne informasjonen til å “teste” sine beslutninger. “Gjør denne tingen at jeg oppnår målet mitt, eller er det bare noe jeg gjør for å få tiden til å gå?”

Selve fundamentet for å implementere denne metodikken er helhetsmålet – målet som beskriver hvem man har lyst å være, hvorfor, og hvordan man skal oppnå dette. Dette er ikke en engangsforeteelse – det er meningen at dette målet skal være fleksibelt og kunne endres over tid, riktignok med måte.

Dokumentet kan leses som pdf under litteraturfanen vår, eller ved å følge denne linken.

Å velge seg noe å spise

Å kjøpe mat er litt av en øvelse. Det er en jungel av valg: etikk og moral, miljøet, ens egen helse og ikke minst andres helse, arbeiderne som har laget maten, hvor nå enn de er, og så videre. Det er ikke rart man fort blir apatisk og går for en diett basert på Non Stop og frossenpizza.

Maten kommer fra naturen, som regel ved hjelp av en bonde. Noen jakter og sanker litt på si, men det er vel ikke mange som kjører den linja for hele sitt husholdningsbehov. Så, når maten er oppe av jorda eller ferdig utvokst, skjer i all hovedsak en av to ting: Noen kjøper den og spiser den, eller noen kjøper den, foredler den, for så å selge den til noen som deretter spiser den.

Det er veldig vanlig å gå i matbutikker. Det er også veldig vanlig at når man går i en matbutikk, så er den matbutikken en del av NorgesGruppen, Reitangrupppen eller Coop Norge. Det vanligste er NorgesGruppen, et monster av en familiebedrift, som lever av å gi forbrukeren middels, kjedelig mat, og ellers av å gjøre Johannsonfamilien enda mer søkkrik.

I slike matbutikker er vareutvalget totalt uoversiktlig. Såkalt økologiske varer står ved siden av andre varer som er fulle av syntetiske tilsetninger. Det er ikke noe system på hvilke matvarer som inneholder sukker eller ikke – hadde du laget varen selv, hadde du aldri hatt sukker i, men sånn tenker ikke industrien. Begynner du å lese på pakkene er ikke veien lang til lukket avdeling. Poenget med slike butikker, som sagt, er ikke “å selge mat”, men “å gjøre eierne mer velstående”.

I alternative matbutikker, der mat er hovedfokuset, får man ofte hjelp av folk som har peiling på mat. Dette er opplevelsen man husker fra reiser i Sør-Europa – slaktere med yrkesstolthet, som rett som det er kommer med en aldri så liten vinanbefaling attpåtil. I norsk landbruksdebatt blir dette ofte fremstilt som snobberi, men det er ikke snobbete å ønske seg mat av høy kvalitet hver dag. Det er det nærmeste du kommer meningen med livet.

Et siste alternativ, som er Småbrukerens desiderte favoritt, er å handle direkte fra bonden. Dette er ikke ment til forkleinelse for spesialistforhandlerne – i Utopia finnes kun bøndene og disse spesialistene. Uansett – hos bonden får du se dyrene med egne øyne, kanskje trekke opp en gulrot og kan dessuten utøve hele Mattilsynets rolle på egenhånd – du kan undersøke, stille spørsmål og granske. Det sier seg selv at en bonde som ikke tillater besøk på gården, fort faller gjennom etter denne vurderingsmetoden.

Som radikalt landbruksblad ønsker Småbrukeren seg tilbake til disse røttene, der folk handler mat av andre folk. Kunnskap om maten og tilhørende kultur bringer maten inn i sentrum av livene våre, der den hører hjemme. Det gode måltidet tilberedt med og for venner, med familien i hverdagen, kan ikke bli til uten gode råvarer. Og disse får man bare hvis man vet hvor de kommer fra, og aller helst har hilst på personen som er ansvarlig. Det er åpenbart at en forhandler som er til å stole på, er på en solid andreplass i så måte.

Småbrukeren ser ikke ned på folk som handler på Kiwi, og gjør det stadig vekk selv også. Hvordan kan man dømme noen for å være del av et system som er så velintegrert at å velge det bort kan virke umulig, selv for radikale sjeler? Det vi snakker om her, er en prosess, der man sakte men sikkert må søke den kunnskapen man trenger for å ta sine egne valg.

Hva er det du egentlig ønsker deg av maten din? 

Finner du ut det, kan du etterhvert undersøke mulighetene du har i Norge. Heldigvis er alternative former for distribusjon på vei inn i full fart, og jo mer penger du bruker på disse, jo mindre får Johannson og Reitan og jo kortere tid er det før de alternative systemene er på plass.

For Småbrukeren er det viktig at maten er mest mulig økologisk i begrepets sanne forstand – at den kommer fra et økosystem i balanse. Dersom man skal spise sau, er det viktig at sauen har spist lokale ressurser – altså gress. Har den fått kraftfôr, er det en verden av forskjell på korn dyrket på egen eller nærliggende gård, og soya fra regnskogen. Dyret skal ha hatt et flott liv, der dyret skal ha fått være seg selv hele livet. Slaktingen skal være gjort av tilfredse mennesker som slakter noen få dyr av gangen, og metoden skal være kjapp og effektiv.

I butikken synes Småbrukeren det er viktig å kjøpe først og fremst basismatvarer. Pasta, ris, couscous og lignende. Frukt og grønt. Siden man får et såkalt økologisk alternativ, velger Småbrukeren som regel dette, for sprøytemidlenes skyld. I butikken blir man dog som sagt fort grepet av eksistensiell angst, og å ta fullverdige, gode valg i en norsk matbutikk er så godt som umulig. Det største problemet i så måte er ikke miljøfiendtligheten til produktet, men at det ikke finnes data for å vurdere dem opp mot hverandre.

Man skulle for eksempel tro at noe så erkenorsk som kål i sesongen ville være det desidert mest miljøvennlige. Men hvem vet hvordan det står til i kålåkeren? Brukes det mye gift? Ligger jorden bar og eroderer mellom hver innhøsting? Brukes det mye diesel?

Den åpenbare midlertidige løsningen på dette problemet er å flytte ut på landet, skaffe seg noe jord og diverse relevant litteratur og begynne å lage maten selv. I Norge er vi i tillegg velsignet med fiskeressurser fra en annen verden, både i ferskvann og saltvann. Går du på jakt kan du skaffe mye rart å spise på den måten. Mulighetene er mange.

Den permanente løsningen, som før eller senere vil gjøre seg gjeldende alt ettersom hvor mye etablissementet stiller seg i veien, er et variert landbruk basert på små driftsenheter over hele landet. Bøndene må være selve kunnskapsbærerne, og skape den nye matkulturen i Norge. Ved hjelp av dedikerte forhandlere må de selge maten og opplevelsen av kjøpe god mat til forbrukeren. Forbrukeren må stille krav – til seg selv, til bøndene og til mellomleddene.

Politikerne, de må            …de driter vi i.