Kunsten å gi gaver

Julen 2015 var siste gang jeg orker å utsette meg for presset knyttet til å gi gaver. Fra og med nå vil jeg ikke lenger føle meg forpliktet til å gi et eller annet, hva som helst. Ikke til bursdager, og ikke i slutten av desember.

Jeg liker familien min, vennene mine og en hel del andre folk som ikke er helt innafor disse kategoriene, men som likefullt er ålreite som bare det. Så det er ikke fordi jeg skal isolere meg i en bunkers, slette Facebookprofilen min og la det være opp til verden å finne meg, ikke omvendt.

Det dreier seg om forbruk. Forbruk for forbrukets skyld – det er idioti. Det industrialiserte samfunnet er bygget på forbruk, og det skilles ikke mellom godt og dårlig forbruk – du må bare kjøpe, kjøpe, kjøpe for å holde hjulene i gang. Det er faktisk så enkelt. Da er det ikke rart at høytider som kanskje egentlig burde handle om god mat og godt selskap – to ting jeg digger – heller handler om en annen ting jeg ikke digger – forbruk.

Jeg trenger ikke en dings til å skrelle mangoer, et skjerf selv Jan Thomas ville synes var for flamboyant eller et kombiverktøy med skje og kniv (ingen gaffel), og …hva er det egentlig? En malepensel? Uansett – det er dette jeg mener.

Fra i dag vil jeg svømme mot strømmen og gi gaver til folk når jeg føler for det. Akkurat i dag skal jeg postlegge min første gave etter denne ideen, og det virker ikke sannsynlig at jeg vil gå tilbake til den gamle modellen.

Forbruket i den industrialiserte verden er alt for høyt. Vi har alt for mange ting. Så mye man må jobbe for å få råd til disse tingene, sier det seg selv at man ikke har tid til å bruke disse tingene. Etterhvert som man akkumulerer noen boder og loft med dilldall, er det ikke lenger du som eier tingene dine – de eier deg. Å flytte virker plutselig helt latterlig uoverkommelig. Å kvitte seg med ting blir like smertefullt som å miste et familiemedlem.

Det her er ikke normalt. Det vil si, det er det vel egentlig. Men det er ikke smart. Når man kutter forbruket, kutter man også hvor mye man trenger å jobbe. For alle de som har en jobb som ikke bare er lystbetont, betyr det mer fritid til å dyrke ens interesser, følge ens drømmer. Tenk litt på det.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s