Antibiotika i landbruket, sett med norske øyne

Et kjennetegn ved den norske landbruksdebatten er at gode gamle holdninger skinner gjennom. Jeg sikter selvfølgelig til at det er typisk norsk å være best. Følger man med litt i diskusjonene i noen av de store landbruksgruppene på Facebook, eller i de forskjellige landbruksavisene – hvor som helst hvor det diskuteres egentlig, er pekefingeren klar.

Joda, i andre land er det nok verre enn det er i Norge. I andre land er det nok mye mer medisinbruk, mye tettere befolkede fjøs og mye dårligere arbeidsvilkår for bøndene. Her er vi vitne til mitt minst favorittargument. Altså det argumentet jeg liker aller dårligst. Det er logisk venstrehåndsarbeid av reneste sort.

Det at en ting er bedre enn en annen betyr ikke at den er bra. At noe er bra trenger ikke bygge på en sammenligning – noe kan være bra i seg selv, og som regel er bra ting nettopp det. Din mor er en bra person – ikke i forhold til andre mødre, men i kraft av å være den hun er. Videre kan det nevnes at man ikke nødvendigvis blir beundret bare fordi man er en bedre drapsmann enn andre.

Uansett – poenget er at landbruket i Norge er industrielt. Kjennetegnene ved dette landbruket er enormt kapitalbehov, overarbeidede og underbetalte bønder og i beste fall middelmådig mat – som regel er det ikke det en gang.

Industrilandbruket er supert, fordi det skaper masse arbeidsplasser. Noen må utvinne all oljen man trenger for å flytte på ting, produsere kunstgjødsel, hugge regnskogen, produsere og selge alle mulige duppeditter og dingser man visstnok trenger, bygge hypermoderne fjøs, drifte alt det teknologiske og så ikke minst, jobbe med å transportere hele denne herligheten frem og tilbake og hit og dit.

Så komplisert, og vi har ikke en gang begynt å lage hamburgeren.

Det som er viktig å forstå er at landbruket i Norge kanskje ikke er like ille som i andre land – det er bare fordi vi ikke har kommet så langt. Et kjært poeng for de som elsker å skryte av Norge, er at melkebøndene her jo fôrer opp oksene til kjøtt, fremfor å slå dem i hjel på dag 1, slik de gjør mange andre steder.

Spørsmålene ingen stiller er om oksene har det bedre i løpet av livet sitt, i en tett befolket binge vassende i sin egen avføring, eller om de kanskje selv hadde valgt kula på dag en? Dessuten har jeg allerede hørt prat om bønder som vurderer å begynne med det samme i Norge. Hvorfor ikke, i grunn? Skal det lønne seg, er ikke rifleskudd spesielt dyre. Arbeidsbesparende er det også.

I kraft av å være en del av samme tankegang, samme paradigme, er landbruket i Norge på vei i akkurat samme retning. Den politiske ledelsen i dag gjør det mildt sagt ikke bedre – Listhaug samme type lederskikkelse som Ronald McDonald er for barns kosthold.

Det er allikevel ikke før vi begynner å snakke om antibiotika at hele kalaset virkelig begynner å vise seg fra sine verste sider. I Norge er vi forholdsvis flinke med antibiotika, både i landbruket og i mennesker. Skeptiske leger og restriktiv bruk – heldigvis. Problemet er bare at det ikke spiller noen rolle – Norge er en liten fis i nordavinden i det globale perspektivet (tro det eller ei!). Så om Norge er aldri så pertentlige med pencillinen spiller ikke det noen rolle når antibiotika inngår direkte i dietten til alle husdyr i Kina og USA.

Bakterier er ikke som asylsøkere – du kan ikke bare sende dem hjem etter eget forgodtbefinnende. Som om ikke det er nok, deler bakteriene på det arvestoffet som gjør dem resistente – jeg aner ikke hvordan, men dette går det an å lese mer om på internetten. Jeg har forstått det slik at bakterier som kommer i kontakt med hverandre kopierer arvestoffet fra andre bakterier, og dermed “smitter” hverandre med antibiotikaresistens. Gode nyheter med andre ord, i hvert fall for bakteriene.

Tenk om mennesker kunne smittet hverandre med dumhetsresistens.

Men Norge er jo så flinke, så vi trenger ikke gjøre noen ting – dette risikerer du å få høre hvis du vanker på feil forum sent på kvelden. Som her demonstrert, stemmer ikke dette. Norge er ufattelig rikt og har dermed alle forutsetninger for å begynne å lage nye løsninger. Begynne å utvikle alternativer til industrielt landbruk – som jo allerede eksisterer! Det er ikke som om vi må begynne på tegnebrettet, det dreier seg bare om å implementere ideer som allerede er skrevet ned. Og som allerede benyttes på flere steder i verden.

Vi har et ansvar for å benytte vårt enorme fortrinn i form av velstand og ressursrikdom (mye tilegnet på uetisk vis) til å endre kurs, til å lage eksempler til etterfølgelse for hele verden. Lite kapitalkrevende, ukompliserte landbruksmodeller som hvem som helst kan kopiere om de måtte ønske – fra en fattig landsbybeboer i Kongo til Bill Gates i hagen på godset sitt. Om han har et gods da. Jeg ville hatt et gods om jeg var så rik.

 

Relevant litteratur/kilder:
Joel Salatin – Folks, This Ain’t Normal (2012)

UNCTAD – Wake Up Before It’s Too Late (2013)
Apocalypse Pig: The Last Antibiotic Begins to Fail (National Geographic, 2015)

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s